17. mai på Folkenborg – to minnesmerker på historisk grunn

 

I regi av Eidsberg kommune og Eidsberg historielag fant den tradisjonelle kransenedleggelsen ved Kong Håkon Håkonssons bauta på Folkenborg sted 17. mai.

Selv om været ikke var det aller beste skapte Eidsberg Bygdekor den rette stemningen med «kom mai du skjønne milde», og den obligatoriske «Ja, vi elsker». Historielagets leder Halvor Kolshus ønsket høytidelig velkommen, før den bunadskledde ordfører Erik Unaas fikk gleden av å holde tale og legge ned kransen til ære for den kjente middelalder-kongen, som altså var født på Folkenborg, der han ble ivaretatt av Trond prest i et drøyt år før den berømte ferd med birkebeinerne mot Nidaros senhøsten 1205. Unaas sa lite om Håkon Håkonsson, muligens fordi feiringen av en konge som fremfor noen representerer gullalderen i vår nasjonale historiefortelling er så selvsagt at det ikke trenger nærmere forklaring. Derimot brukte ordføreren mye plass i talen sin på et hett samtaleemne om dagen, nemlig den forestående kommunesammenslåingen. De bortimot hundre Eidsbergingene som hadde møtt opp var nok enige med Unaas da han tok til orde for å bevare lokalt særpreg og lokal historie, også etter at en ny storkommune blir etablert.

I denne forbindelse minnet ordføreren forsamlingen om en annen viktig bauta her på Folkenborg. Minnesmerket ble reist i 1937 i anledning at det den gang var hundre år siden innføringen av formannskapslovene og opprettelsen av Eidsberg som eget formannskaps-distrikt. Som for alle lokalsamfunn rundt om i landet fikk dette enorm betydning for lokalbefolkningen, fordi det innebar større grad av lokalt selvstyre og mindre skattebyrder. Faktisk var det trolig ingen europeisk stat på denne tiden som kunne vise til en like velorganisert og vidt gjennomført desentralisering, en kjensgjerning som gjør det lettere å forstå hvorfor lokalt selvstyre fortsatt er så tydelig til stede i den norske bevisstheten. Som Unaas minnet oss om i sin tale, var det nettopp i herredsstyresalen i Haga-huset på Folkenborg at kommunens valgte representanter i mange år utøvet sin myndighet i lokale saker. Gjennom dette arbeidet bidro de til å styrke lokalbefolkningens stilling på bekostning av by-patrisiatet i Kristiania, de la grunnlaget for utviklingen av et bedre velferdstilbud for bygde-allmuen og de bidro til å befeste Eidsbergingers hjemstavnsfølelse og lokale tilhørighet. Siden likhetsidealet, velferdssamfunnet og en sterk lokal identitet har fått så stor betydning for vår styreform og for den norske selvforståelsen, kan Haga-huset dermed sies å være et viktig symbol på de verdiene vi feirer på nasjonaldagen. Slik sett er kanskje minnet om kommunerepresentantenes gjerninger i Herredstyresalen vel så viktig å løfte frem på denne dagen, som en konge hvis bragder stammer fra en tid vi vanskelig kan identifisere oss med; for vi må ikke glemme at Håkon Håkonssons leder-stil og ekspansjonstrang var tuftet på ideer som ligger langt bortenfor de verdier vi i dag oppfatter som essensen av det norske demokratiet.

Likevel må det være lov å gjøre stas på en konge av Håkon Håkonssons format, for visst er det gildt for et lite sted å kunne skilte med en slik storkonge! I hans regjeringsperiode tok dessuten de urolige tidene i landet slutt, og det er kanskje grunn nok til å ære hans minne med en krans? Uansett hva man måtte mene om dette er begge bautaer av stor historisk betydning, rett og slett fordi slike minnesmerker målbærer interessante fortellinger både om personene og hendelsene de er reist til ære for og menneskene som reiste dem. Samtidig legges nye lag til fortellingene når minnesmerkene danner grunnlag for tradisjoner lik den som ble videreført i dag.