Vi lever i en postindustriell tid. Mange av dagens unge forbinder mekaniske verksteder med kjøpesentre og har knapt nok sett en fabrikkpipe - langt mindre en det kommer røyk ut av.

Borregaardspipa er fremdeles virksom, men samfunnet den rager over har gjennomgått fundamentale forandringer. Det er denne utstillingens mål å kaste lys over et kapittel i nyere norsk historie som er i ferd med å gå i glemmeboken: hverdagen til industriarbeiderne og deres familier.

I denne utstillingen er hovedvekten lagt på mellomkrigstiden (1918-39). Det var en periode da industrien var fast etablert, men samtidig en tid preget av vesentlig forskjellige arbeidsforhold fra i dag.

Arbeideren var ikke lenger bonde, men han hadde fremdeles minst én fot i den føydale verden. Den som først kom inn på Borregaard ble som oftest værende der. Ikke bare virket det forlokkende at bedriften tok ansvar for en rekke sosiale oppgaver som i våre dager er overtatt av det offentlige. Arbeid var også et så knapt og ettertraktet gode at de færreste forlot det frivillig.

Mange var på Borregaard fra vugge til grav. Hva slags liv var det? Se utstillingene ved å klikke på bildene til venstre.