Folkenborggrisene

Snart kommer det to griser til Folkenborg. De skal bo hos oss frem til vi slakter dem til jul.

I forbindelse med Barnas Museumsstafett står sommeren på Folkenborg i villsvinets tegn. I hele sommer har barn (og voksne) skutt på «løpende» villsvin og deltatt på en uhøytidelig avstemning om hvorvidt vi bør ha villsvin i (indre) Østfold eller ikke. Etter endt sommersesong 20. august teller vi opp stemmene og får en pekepinn om stemningen i Eidsberg hva gjelder dette omdiskuterte dyret.

Det er ikke tilfeldig at vi har satt villsvin på dagsorden i sommer. De er som kjent i nær slekt med grisene som de fleste små og store bruk her i egnen har holdt seg med opp gjennom tidene. I så måte er det verdt å merke seg at tamgrisen ikke bare stammer fra villsvinet, men ifølge de som har greie på det, blir tamgris som rømmer etter kort tid lik villsvinet i utseende og adferd. Villsvinet skulle derfor være et passende utgangspunkt for å tematisere tamgrisen – kanskje det husdyret som særlig forbindes med vår region.

Det har seg nemlig slik at vi for tiden bygger grisehus med uteareal som skal bli boligen til to griser i høst. Når grisene kommer til oss etter ferieavviklingen i slutten av august blir det min oppgave som museets formidler å stelle med dem, og de vil da bli en del av skolesatsingen Til Bords på Folkenborg. Grisene bor for tiden på Lekum gård, men siden de alt er merket og jeg har vært på Lekum og besøkt dem et par ganger, føler jeg at de er mine allerede. Planen er at jeg skal følge dem frem til de skal slaktes til jul, en prosess jeg må innrømme at jeg både gleder og gruer meg til.

Det skal ikke legges skjul på at jeg er en urban type som har tilbragt mange år i rockebransjen med tilhørende uteliv på hippe cafeer i Oslogryta. Når jeg nå har flyttet til Mysen og er i ferd med å bli grisebonde, må det derfor sies å være litt av en overgang! Rett nok kan jeg som kulturhistoriker og lærer forsvare min stilling som formidler på et museum med landbruk som spesialitet, men det praktiske rundt håndteringen av husdyr har jeg ingen erfaring med eller særlig kunnskap om (ennå). Dette utgangspunktet kan imidlertid gi fruktbare innsikter i formidlingsøyemed: Der en gårdsvant og erfaren grisebonde går på automatgir kommer jeg ofte til å stoppe opp og undre meg over grisehold som fenomen. De tankene jeg gjør meg vil jeg jevnlig dele med publikum på våre nettsider utover sensommeren og høsten. Jeg vil tematisere ulike sider ved grisehold, slik som tradisjoner knyttet til høytid, slakting, kjøtt vs. vegetarmat, utegris vs. Båsgris, tabuer knyttet til religion, utviklingen i landbruket i perspektiv av grisehold osv.

Særlig vil jeg legge vekt på å tematisere forskjellen mellom økologisk og konvensjonelt grisehold, både fordi økologisk landbruk er brennaktuelt og fordi jeg etter beste evne vil ha en økologisk tilnærming til Folkenborggrisene. Det innebærer hovedsakelig at de vil få relativt stor boltreplass utendørs, med beitearealer og mulighet til gjørmebad, og at de vil bli servert grovfôr. Grisene skal kunne rote med trynet (böka som svenskene kaller det) både under opphold på utearealet og innearealet, som er en solid konstruksjon med tett gulv. Innearealet er stort nok til at grisene kan gjøre fra seg på et eget område og rote med trynet på et annet, og det er også plass nok til at begge dyrene kan ligge samtidig. Til roting inne vil jeg benytte materiale som flis, halm, torv eller lignende, og jeg vil sørge for at hvile- og liggeplassen er bekvem, tørr, lun og ren. Det er også et vesentlig poeng at de er to, siden grisene er sosiale dyr.

Folkenborggrisene skal bo hos oss frem til de skal slaktes til jul, helst i forbindelse med julearrangementet vårt dersom det er praktisk mulig. Jeg har ennå ikke sjekket dette med mattilsynet, rett og slett fordi jeg vil ha byråkratiet og det logistiske rundt grisehold og slakting i museumssammenheng med som en del av formidlingsprosjektet.

Folk jeg har snakket med så langt har vært positive til prosjektet, særlig den eldre garde, som er oppgitt over at mange barn i jordbrukskommunen Eidsberg ikke vet hvor maten kommer fra. Slik sett er det lett å forsvare prosjektet pedagogisk. Jeg regner likevel med at det vil komme blandede reaksjoner, særlig på slaktebiten, og jeg oppfordrer alle som har synspunkter på dette om å ta kontakt. Om dette prosjektet skaper debatt er det bare sunt, fordi det betyr at Folkenborggrisene også er mat for tanken.

Folkenborggrisene skal introduseres for publikum under vårt arrangement Barn og Dyr søndag 3. september. Vi oppfordrer alle til å komme med forslag til navn.