Moss by- og industrimuseum har en urinpose i samlingen. Foto: Trine Gjøsund / Moss by- og industrimuseum
Moss by- og industrimuseum har en urinpose i samlingen. Foto: Trine Gjøsund / Moss by- og industrimuseum

Lab1 – Urinpose

Ukas gjenstand i Lab1 er en urinpose. Lurer du på hvorfor vi vurderer å stille ut nettopp denne gjenstanden i vår kommende utstilling? Grunnene til det er flere.

Posen i sin helhet er ikke et mosseprodukt, men plastfolien den i hovedsak består av, er produsert ved Renolit. I 1970 gikk Renolit Werke og Helly Hansen sammen om å reise en ny plastfoliefabrikk i Rygge. Fra kalanderne i Carlbergveien 2 ble det fram til 2006 valset ut milevis med plastfolier til urinposer, sjekkhefter, Donald-permer, lampeskjermer og mye mer.

Det syntetiske materialet plast, ble utviklet tidlig på 1900-tallet. Men produksjonen og bruken av det ny-vinnende og praktiske materialet skjøt fart først på 1950-tallet, i takt med utviklingen innen oljeindustrien. Plasten erstattet materialer av glass, metall, tre og til og med tekstil. I dag omgir vi oss med plast fra morgen til kveld, kanskje uten at vi tenker så mye over det.

I Østfold etablerte det seg en rekke plastbedrifter i etterkrigsårene. Mange av disse lå i Moss og Rygge, og fabrikken produserte alt i fra emballasje, plastkomponenter til industrien, klær og leker i plast. At Moss fremdeles er en plast-by, er Promens på Kambo et bevis på. Denne fabrikken er storleverandør av plastemballasje til en rekke forbruksvarer.

Nå er det Rygge Storsenter som holder til i Renolits fabrikklokaler, men den høyreiste og stramme bygningen er fortsatt et symbol på en tid der plasten var fremtidens materiale. I dag er folk flest mer kritiske til produksjonen og vårt forbruk av plast. I både offentlige og sosiale medier snakkes det om forsøpling av hav og natur. Hvert år dumpes 8 millioner tonn med plast i havet. Fisk, fugl og pattedyr vikler seg inn i gamle garn og tau, eller får i seg plast og lider en langsom og smertefull død. Plasten vi kaster forflytter seg gjennom kloakk, avløp og elever til havet, og strømmene flytter og samler den til berg av plast i fjerne kontinenter.

Et nytt begrep er mikroplast. Dette er plast som er brutt ned til ørsmå partikler som kommer inn i næringskjeden. Fisken vi spiser inneholder mikroplast. Vi kjenner ennå ikke til konsekvensene av dette, men det høres ikke bra ut.

Et lyspunkt er at det kritiske søkelyset og debatten rundt plastforurensingen har økt vår bevissthet. I dag kildesorterer vi, stiller opp på strandryddedager og «Plogger», altså jogger og «plockar».

Historien om Urinposen fra Renolit kan slik belyses fra mange sider og fortelle mange historier. Hvilke mener du vi skal fortelle om vi stiller den ut i vår nye basisutstilling i 2020?