På jakt etter edelkreps i Haldenvassdraget
Ved Haldenvassdragets Kanalmuseum drives det ulike typer av biologisk feltarbeid og miljøovervåkning. Disse prosjektene er gjerne knyttet til vannkvaliteten i Haldenvassdraget, men det blir også arbeidet med andre problemstillinger knyttet til rødlistede eller svartlistede arter. I 2017 har vi fått oppdrag fra Fylkesmannen i Østfold å gjennomføre prosjektet «Edelkreps i elver i Marker kommune». Oppdraget er å kartlegge status for bestandene av edelkreps i de tre elvene Braneselva, Østenbyelva og Taraldrudelva i Marker kommune. Biolog Ingvar Spikkeland er faglig ansvarlig for prosjektet.
Kreps har vært matauk fra langt tilbake i tid, selv om det innenfor kristen tid også var problematisk med kreps på grunn av det gamle testamentets forbud mot å fortære dyr med flere bein (Gamle testamentet 3. Mos. 11:42). I skriftlige kilder fra middelalderen er det nevnt som populær kost i Tyskland. Munkene regnet krepsen som fisk og spiste den under fasten, når de ikke kunne spise kjøtt. Mye av det vi har av skriftlige kilder om kreps kommer fra svensk historie. Klosteret i Vadstena hadde lang tradisjon på det med å spise kreps, eller kräftor, som det heter i Sverige. I følge en legebok fra 1522 så brukte munkene kokt kreps for å kurere febersykdommer. Når den svenske kongen Erik XIV sin søster Anna skulle gifte seg i 1562, så ble det servert rikelig med kreps som kongen ville at de utenlandske gjestene skulle smake. Et bedre belegg for at kreps var høystatusmat kan man vel kanskje ikke finne. Her i grensetraktene har det opp gjennom historien, blitt fisket mye kreps som ble solgt til Sverige med god fortjeneste.
Det var Carl von Linné som klassifiserte edelkrepsen og gav det latinske navnet Astacus astacus (1758). Han skal ikke ha vært så begeistret for tanken om kreps som føde, da han kalte det «uspiselige insekter», selv om det under hans levetid var ansett å være en delikatesse. Når vi kommer lengre opp i tid til 1600- og 1700-tallet, ble bruken vanligere blant alle sosiale klasser. Selv om bønder og soldater som hadde tungt fysisk arbeid, ikke syntes at kreps var noe man kunne bli mett av, så ble det spist fordi tilgjengeligheten var så god. Man kunne finne kreps over alt hvor det var bekker og tjern. I boken «Sigurd fra Klevfos» beskriver tresliperiarbeideren hvordan de, tidlig på 1900-tallet, fanget og solgte kreps til oppkjøpere langs vassdraget fra den lille Hedemarksbygda. Dette gav en sårt tiltrengt ekstra inntekt før høsten. Av og til ble det også festmåltid for arbeiderene. Hvis det ikke hadde vært noen oppkjøper forbi, spiste man de store røde krepsene selv. Noen få ganger, når noe skulle repareres på tresliperiet, ble inntakskanalen til fabrikkens stengt. Da kunne de lokale vasse i gjørma på kanalbunnen å plukke med seg mengdevis med digre kreps.
Disse store flotte krepsene som beskrives av Sigurd fra Klevfos, vil nok dessverre ikke finnes i fremtiden. Edelkrepsen er en sterkt truet art som har gått merkbart tilbake de senere tiår, blant annet som følge av forurensing, gjengroing av sjøer og introduserte sykdommer. Krepsepestbærende signalkreps ble i 2008 påvist i Øymarksjøen, og i 2014 i Rødenessjøen, slik at det nå er krepsepestsmitte i hele hovedvassdraget fra Rødenessjøen til Iddefjorden. Samme tendensen ser vi ellers i landet også. Signalkrepsen er i spredning med oppdagelser av pestbærende signalkreps i Telemark og Bærum kommune (Akershus). Det er også oppdaget bestander av signalkreps i Sør-Trønderlag og Nord-Trønderlag. På Fylkesmannen i Østfolds sine nettsider kan man lese mer om edelkreps i Østfold.
Det var med stor spenning at prosjektet her på Haldenvassdragets Kanalmuseum ble startet opp med en arbeidsdag i felt, i en av sideelvene til Haldenvassdraget. Selv om krepsepesten har spredt seg til Rødenessjøen, så er det interessant å få kartlagt bestanddelene av edelkreps i sidevassdragene for å se om pesten kanskje bare er i hovedvassdraget, og ikke i sideelvene.
Allerede etter kort tid ble den første edelkrepsen påvist og senere ble det funnet mange kreps i forskjellige størrelser flere steder oppover sideelva. Det er med spenning vi ser fram til å undersøke de to andre sidevassdragene, for å se om krepsebestanden fortsatt er intakt der.
Ved Haldenvassdragets Kanalmuseum drives det ulike typer av biologisk feltarbeid og miljøovervåkning. Disse prosjektene er gjerne knyttet til vannkvaliteten i Haldenvassdraget, men det blir også arbeidet med andre problemstillinger knyttet til rødlistede eller svartlistede arter. I 2017 har vi fått oppdrag fra Fylkesmannen i Østfold å gjennomføre prosjektet «Edelkreps i elver i Marker kommune». Oppdraget er å kartlegge status for bestandene av edelkreps i de tre elvene Braneselva, Østenbyelva og Taraldrudelva i Marker kommune. Biolog Ingvar Spikkeland er faglig ansvarlig for prosjektet.
Kreps har vært matauk fra langt tilbake i tid, selv om det innenfor kristen tid også var problematisk med kreps på grunn av det gamle testamentets forbud mot å fortære dyr med flere bein (Gamle testamentet 3. Mos. 11:42). I skriftlige kilder fra middelalderen er det nevnt som populær kost i Tyskland. Munkene regnet krepsen som fisk og spiste den under fasten, når de ikke kunne spise kjøtt. Mye av det vi har av skriftlige kilder om kreps kommer fra svensk historie. Klosteret i Vadstena hadde lang tradisjon på det med å spise kreps, eller kräftor, som det heter i Sverige. I følge en legebok fra 1522 så brukte munkene kokt kreps for å kurere febersykdommer. Når den svenske kongen Erik XIV sin søster Anna skulle gifte seg i 1562, så ble det servert rikelig med kreps som kongen ville at de utenlandske gjestene skulle smake. Et bedre belegg for at kreps var høystatusmat kan man vel kanskje ikke finne. Her i grensetraktene har det opp gjennom historien, blitt fisket mye kreps som ble solgt til Sverige med god fortjeneste.
Det var Carl von Linné som klassifiserte edelkrepsen og gav det latinske navnet Astacus astacus (1758). Han skal ikke ha vært så begeistret for tanken om kreps som føde, da han kalte det «uspiselige insekter», selv om det under hans levetid var ansett å være en delikatesse. Når vi kommer lengre opp i tid til 1600- og 1700-tallet, ble bruken vanligere blant alle sosiale klasser. Selv om bønder og soldater som hadde tungt fysisk arbeid, ikke syntes at kreps var noe man kunne bli mett av, så ble det spist fordi tilgjengeligheten var så god. Man kunne finne kreps over alt hvor det var bekker og tjern. I boken «Sigurd fra Klevfos» beskriver tresliperiarbeideren hvordan de, tidlig på 1900-tallet, fanget og solgte kreps til oppkjøpere langs vassdraget fra den lille Hedemarksbygda. Dette gav en sårt tiltrengt ekstra inntekt før høsten. Av og til ble det også festmåltid for arbeiderene. Hvis det ikke hadde vært noen oppkjøper forbi, spiste man de store røde krepsene selv. Noen få ganger, når noe skulle repareres på tresliperiet, ble inntakskanalen til fabrikkens stengt. Da kunne de lokale vasse i gjørma på kanalbunnen å plukke med seg mengdevis med digre kreps.
Disse store flotte krepsene som beskrives av Sigurd fra Klevfos, vil nok dessverre ikke finnes i fremtiden. Edelkrepsen er en sterkt truet art som har gått merkbart tilbake de senere tiår, blant annet som følge av forurensing, gjengroing av sjøer og introduserte sykdommer. Krepsepestbærende signalkreps ble i 2008 påvist i Øymarksjøen, og i 2014 i Rødenessjøen, slik at det nå er krepsepestsmitte i hele hovedvassdraget fra Rødenessjøen til Iddefjorden. Samme tendensen ser vi ellers i landet også. Signalkrepsen er i spredning med oppdagelser av pestbærende signalkreps i Telemark og Bærum kommune (Akershus). Det er også oppdaget bestander av signalkreps i Sør-Trønderlag og Nord-Trønderlag. På Fylkesmannen i Østfolds sine nettsider kan man lese mer om edelkreps i Østfold.
Det var med stor spenning at prosjektet her på Haldenvassdragets Kanalmuseum ble startet opp med en arbeidsdag i felt, i en av sideelvene til Haldenvassdraget. Selv om krepsepesten har spredt seg til Rødenessjøen, så er det interessant å få kartlagt bestanddelene av edelkreps i sidevassdragene for å se om pesten kanskje bare er i hovedvassdraget, og ikke i sideelvene.
Allerede etter kort tid ble den første edelkrepsen påvist og senere ble det funnet mange kreps i forskjellige størrelser flere steder oppover sideelva. Det er med spenning vi ser fram til å undersøke de to andre sidevassdragene, for å se om krepsebestanden fortsatt er intakt der.
