Primstavmerke: Lussi, lussimesse eller lussinatt

Luciafeiringen den 13. desember er til minne om den hellige Lucia fra Syrakus, som led martyrdøden under keiser Diokletians forfølging av kristne i år 304. Primstavmerket for denne dagen er derfor som regel også et korsmerke (se bildet).

Luciafeiringen kjennes i Norge først og fremst fra 1700-tallet av. Det er knyttet mange folkelige tradisjoner til denne dagen, selv om Lucia-feiringen aldri har stått så sterkt her hjemme som den gjør vårt naboland Sverige.

Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet lux, som betyr lys. Men på et eller annet tidspunkt ble navnet assosiert med djevelnavet Lucifer (lysbringeren). Slik oppsto den skremmende vetten lussi. Hun viste seg første gang natten til 13. desember. Lussi dro fra hus til hus for å påse at folk ikke arbeidet med noe de ikke skulle. For den 13. desember skulle alt grovarbeidet være ferdig. Særdeles viktig var det at man ikke bakte den dagen. Da kunne hun komme farende ned pipa eller i verste fall rive ned pipa! Dersom man så et heslig ansikt mot vindusruten den 13. desember, så var dette nettopp Lussi man så.

Over hele landet finner vi tradisjonen om at lussinatt var den lengste natta i året. Dette fordi natten sammenfalt med vintersolverv i den gamle julianske kalenderen. Dette var den eneste gangen i året som dyrene kunne snakke. Kua rauta “Lussinatta er så lang”, og væren breka som svar: “Ja, den er som to”.

Både folk og dyr skulle holde seg inne den natten, og man skulle ha tegnet kors over dørene som vern mot Åsgårdsreia. Den besto av daudinger (ånder) som ikke hadde fortjent å komme til himmelen, men som heller ikke hadde gjort så mye galt at de fortjente å komme til helvete. Dersom man var utendørs, gjaldt det å kaste seg ned på bakken med armene utstrakt som et kors. Da ville reia fare videre. Også hekser og trollkjerringer var ute denne natta.

På Luciadagen kunne unge jenter få vite hvem de skulle gifte seg med, hvis de gjorde som følger: Mens de hadde på seg Luciadrakten skulle de skrelle et eple. Det var viktig at skallet dannet en eneste lang remse. Remsen skulle hives bakom ryggen, og når de snudde seg, ville remsen forme forbokstaven i navnet til den de skulle gifte seg med. Kanskje verdt et forsøk, jenter??

 Tekst: Mona Beate Buckholm Vattekar, Østfoldmuseene (Publisert første gang på arkiv2.ostfoldmuseene.no 13.12.11)

Kilde:Brynjulf Alver: Dag og merke – folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Birger Sivertsen: Norsk jul – tradisjoner, forberedelser, matoppskrifter