Sakral stemning i en av Norges vakreste bygninger!
Godt og vel 50 personer deltok i «funkisvandringen» som ble arrangert av Moss by- og industrimuseum onsdag 7. september i forbindelse med kulturminnedagene. Tidligere byarkitekt MNAL Nils Ellefsen og undertegnende hadde påtatt oss å fortelle litt om de mange flotte bygningene fra mellomkrigstidens moderne tidsånd som fremdeles er å se i byen midte.
Moss kapell og krematorium som stod ferdig i 1937 viste seg fra sin beste side der det lå badet i en vakker kveldsol. Den skinnende hvite kuben løfter seg over sokkeletasjen som på inngangssiden mot vest er utformet som en kontinental «Columbarievegg» for urnekamre i tre høyder.
Den gråhvite krystalittpussede bygningen må sies å være en av Norges flotteste og vakreste bygninger! Vi får håpe denne perlen fra mellomkrigstiden blir godt tatt vare på i kommende generasjoner.
Etter en kort orientering gikk vi inn i seremonisalen som har beholdt sitt autentiske preg med blågrått tak og hvite bjelker. Det var arkitekt Eyvind Moestues bevisste hensikt å skape kontrast mellom lys og skygge gjennom konstruksjon og planløsning. All lysstyrken fra vinduene skulle samle seg i seremoninisjen og over katafalken i lys norsk marmor, noe vi opplevde i fullt monn denne septemberkvelden.
De engasjerte vandrerne stilte flere interessante spørsmål, et av de var om hvorvidt uttrykket «funkis» ble brukt i 1930 – årene? Det ble det, og først brukt som et litt nedsettende begrep i forbindelse med Stockholmsutstillingen i 1930. Begrepet «funksjonalisme» ble benyttet allerede i 1925 av den svenske arkitekten Uno Åhrén i hans beskrivelse av den sveitsiske arkitekten Le Corbusiers paviljong på Parisutstillingen samme år. Fra da av ble «funksjonalisme» betegnelsen på den nye arkitekturen i Sverige og i Norge, mens «modernistisk arkitektur» ble brukt av arkitekter på kontinentet.
Etter å ha krysset Fjordveien der mange av boligene betegnes som «byggmesterfunkis», stoppet vi på den litt mer fornemme «Thorneløkka» med bygninger tegnet av Osloarkitektene Frithjof Reppen, Kristin Sinding Larsen og Nicolay Beer. Jeg var så heldig å gå ved siden av eieren av Thorneløkkveien 7 som fortalte meg at han hadde tatt vare på Beers tegninger. Disse gleder jeg meg til å se!
Vi stoppet så ved Rådhusparken og så over mot de to flotte bygningene «Parkgården» fra 1933 tegnet av Mossearkitekten Fredrik E. Thoring, og «Parkteatret» fra 1939, som sto ganske så alene her i Dronningens gate på den tiden. Etter å ha beundret og gått gjennom den flotte neonbelyste portalen inn til kinobygget som ble tegnet av Osloarkitektene Leif og Ernst Torp, vandret vi videre gjennom foyeren og inn i salen. Her fikk vandrerne en velfortjent hvil i stolene, mens de ble fortalt at de opprinnelige stolene, som var produsert av Moss Stol og møbelfabrikk, var i trehvit bjerk og trukket med benhvitt imitert skinn. Veggene i salen var dekket av et gult dobbelt linstoff med diagonale sømmer. I tillegg til å være dekorative hadde kledningen også en viktig akustisk funksjon.
Etter to timers vandring med innlevelse i mellomkrigstidens moderne tidsånd stoppet vi på det tidligere «Domustorget». Her så vi Prinsens gate 6 fra 1937 og mot Mossemøllenes Silo nr. 1 på fra 1939. Siloen er tegnet av arkitektene Moestue og Schistad, den førstnevnte var som nevnt arkitekten bak Moss kapell og krematorium. Ringen var sluttet.
Publisert av Trine Gjøsund
Godt og vel 50 personer deltok i «funkisvandringen» som ble arrangert av Moss by- og industrimuseum onsdag 7. september i forbindelse med kulturminnedagene. Tidligere byarkitekt MNAL Nils Ellefsen og undertegnende hadde påtatt oss å fortelle litt om de mange flotte bygningene fra mellomkrigstidens moderne tidsånd som fremdeles er å se i byen midte.
Moss kapell og krematorium som stod ferdig i 1937 viste seg fra sin beste side der det lå badet i en vakker kveldsol. Den skinnende hvite kuben løfter seg over sokkeletasjen som på inngangssiden mot vest er utformet som en kontinental «Columbarievegg» for urnekamre i tre høyder.
Den gråhvite krystalittpussede bygningen må sies å være en av Norges flotteste og vakreste bygninger! Vi får håpe denne perlen fra mellomkrigstiden blir godt tatt vare på i kommende generasjoner.
Etter en kort orientering gikk vi inn i seremonisalen som har beholdt sitt autentiske preg med blågrått tak og hvite bjelker. Det var arkitekt Eyvind Moestues bevisste hensikt å skape kontrast mellom lys og skygge gjennom konstruksjon og planløsning. All lysstyrken fra vinduene skulle samle seg i seremoninisjen og over katafalken i lys norsk marmor, noe vi opplevde i fullt monn denne septemberkvelden.
De engasjerte vandrerne stilte flere interessante spørsmål, et av de var om hvorvidt uttrykket «funkis» ble brukt i 1930 – årene? Det ble det, og først brukt som et litt nedsettende begrep i forbindelse med Stockholmsutstillingen i 1930. Begrepet «funksjonalisme» ble benyttet allerede i 1925 av den svenske arkitekten Uno Åhrén i hans beskrivelse av den sveitsiske arkitekten Le Corbusiers paviljong på Parisutstillingen samme år. Fra da av ble «funksjonalisme» betegnelsen på den nye arkitekturen i Sverige og i Norge, mens «modernistisk arkitektur» ble brukt av arkitekter på kontinentet.
Etter å ha krysset Fjordveien der mange av boligene betegnes som «byggmesterfunkis», stoppet vi på den litt mer fornemme «Thorneløkka» med bygninger tegnet av Osloarkitektene Frithjof Reppen, Kristin Sinding Larsen og Nicolay Beer. Jeg var så heldig å gå ved siden av eieren av Thorneløkkveien 7 som fortalte meg at han hadde tatt vare på Beers tegninger. Disse gleder jeg meg til å se!
Vi stoppet så ved Rådhusparken og så over mot de to flotte bygningene «Parkgården» fra 1933 tegnet av Mossearkitekten Fredrik E. Thoring, og «Parkteatret» fra 1939, som sto ganske så alene her i Dronningens gate på den tiden. Etter å ha beundret og gått gjennom den flotte neonbelyste portalen inn til kinobygget som ble tegnet av Osloarkitektene Leif og Ernst Torp, vandret vi videre gjennom foyeren og inn i salen. Her fikk vandrerne en velfortjent hvil i stolene, mens de ble fortalt at de opprinnelige stolene, som var produsert av Moss Stol og møbelfabrikk, var i trehvit bjerk og trukket med benhvitt imitert skinn. Veggene i salen var dekket av et gult dobbelt linstoff med diagonale sømmer. I tillegg til å være dekorative hadde kledningen også en viktig akustisk funksjon.
Etter to timers vandring med innlevelse i mellomkrigstidens moderne tidsånd stoppet vi på det tidligere «Domustorget». Her så vi Prinsens gate 6 fra 1937 og mot Mossemøllenes Silo nr. 1 på fra 1939. Siloen er tegnet av arkitektene Moestue og Schistad, den førstnevnte var som nevnt arkitekten bak Moss kapell og krematorium. Ringen var sluttet.
Publisert av Trine Gjøsund
