Hekta på glass

Hekta på glass

«Dersom disse opplysningene stemmer, er dette helt unikt!»

 Jeg har besøk av Bård Olsen fra Strømmen som holder på å skrive historien om noen av de eldste private glassverkene i Norge. Han har kommet ens ærend for å se på det som skal være de eneste gjenstandene som kan tilskrives Ise glassverk i Østfold (1810-1818).

Ise glassverk lå ved Isesjø i Sarpsborg kommune. Verket produserte vindusglass, men kunne også produsere andre gjenstander av restmasser fra vindusglassproduksjonen. Vi har foran oss to lysformer (til støpning av lys) i grovt blågrønt glass. Tykkelsen og fargen stemmer overens med at disse kan ha vært laget av restmasser fra produksjon av vindusglass. Men lysformer ble også produsert ved de fleste andre glassverk. Er det noe i opplysningene rundt gjenstandene som kan ytterligere underbygge at de skal komme fra nettopp Ise glassverk?

Ut i fra gjenstandenes registreringsnummer (BrM.00090) ser vi at de må ha kommet inn til museet veldig tidlig. De andre gjenstandene som kommer før og etter disse i nummerrekkefølge kom inn til Borgarsyssel Museum allerede det året museet ble etablert, altså i 1921. Ved søk etter tidligere eier og giver av gjenstandene på Digitalarkivet, finner vi ut at de ble født i henholdsvis 1845 og ca. 1850. Likeledes kan vi lese at de begge bodde på Kampenes i Varteig som ligger ca. 2,5 kilometers kjøring fra glassverkstomta på Ise. Ifølge kirkebøkene skal den siste glassblåseren på Ise ha bodd der til han døde i 1845. Dette kan tyde på at verkets magasin kanskje ikke har vært tomt når produksjonen ble stanset, og at det derfor kan ha vært solgt produkter etter nedleggelsen i 1818. Lyseformene kan også ha vært kjøpt og brukt på gården av forfedrene til tidligere eiere mens verket ennå var i drift. Det hendte også at glassverkene byttet glassvarer direkte mot matvarer, tømmer eller tjenester i perioder med dårlig økonomi.

Ifølge Bård Olsen er det «vanskelig å bli noe sikrere enn dette på at gjenstandene er fra Ise glassverk». I så tilfelle er disse lysformene sjeldnere enn glassene vi har fra Nøstetangen. Man kan bli stolt av mindre  🙂

Glassverkene som Bård Olsen nå skriver bok om er; Rud i Aurskog, Akershus (1804-1807- kom aldri i drift) Eid på Høland, Akershus (1810-1819), Ise i Skjeberg, Østfold (1810-1818), Survik på Otterøy, Nord -Trøndelag (1808-1821, Aasnæs i Namdalen, Nord-Trøndelag (1813-1883), og Holmen i Namdalen, Nord-Trøndelag (1827-1833). Historien blir skrevet ut fra slektshistorien til glassblåserne. Deres flytting rundt mellom verkene i kombinasjon med den spesielle norske glasshistorien, med spesialiserte statlige glassverk, gir et godt grunnlag for å beskrive de private glassverkenes produksjon.

Norske glassverk – kort fortalt

1740: Nøstetangen på Hokksund etableres som det første glassverket i Norge.

1748: Ås glassverk på Kongsberg etableres.

1753-1765: Glassverkene blir spesialiserte. Nøstetangen produserer nå krystallglass, Hurdal produserer kronglass (vindusglass), Biri produserer taffelglass og Hadeland produserer flasker. Mellom 1760 og 1803 hadde disse statlige glassverkene enerett på salg og produksjon i Danmark-Norge.

Etter 1803: Det er nå fritt frem for alle å søke om å få bygge glassverk, og det er i denne perioden blant annet Ise glassverk i Østfold dukker opp (1810-1818).

1814: Det er dårlige økonomiske tider, og folk har ikke råd til å kjøpe varene. Det danske eksportmarkedet forsvinner.

1824: Den norske staten selges sine glassverk

1818-1843: De fleste glassverkene bukker under.

Etter 1851: Teknologisk revolusjon, og masseproduksjon av hovedsakelig flasker og fiskekavler (garnkuler) fører til en ny renessanse for etablering av glassverk. I Østfold etableres Hafslund glassverk i Sarpsborg (1862-1876) og Ør glassverk på Idd i Halden (1874-1894).

Kilder:

Opplysninger fra Bård Olsen (muntlig og upublisert manus til bok)

digitalarkivet.no

Primus – Kulturhistorisk gjenstandsdatabase