Månedens gjenstand april 2017: Lokomobil

Lokomobilen fra Munktell – et majestetisk landeveislokomotiv

Det er vel en kjent sak at alle museumsfolk liker gamle ting. Akkurat hva slags gjenstander som får hvert enkelt museumshjerte til å banke litt fortere varierer nok, men felles for de fleste er en fascinasjon for ting som forteller en historie, noe Østfoldmuseenes pågående vandreutstilling Ting og Tang og en hermetisert Tiur er et vitnesbyrd om. Som relativt nyansatt har jeg allerede rukket å la meg begeistre av mange gjenstander i samlingene våre, men ingenting har appellert til meg så umiddelbart som Lokomobilen, et 6,8 tonns monstrum av en maskin fra 1907 parkert tilsynelatende for godt blant likt og ulikt i Folkenborg museums magasiner.

Selve ordet lokomobil gir assosiasjoner til både automobil og lokomotiv, og det stemmer for så vidt også. Vår lokomobil er nemlig en såkalt selvgående damplokomobil, det vil si en dampmaskin med fyrkasse, kjele, styring og hastighetskontroll som til sammen utgjør en enhet med tekniske og estetiske forbindelseslinjer til både damplokomotivet og traktoren. Maskinens krumtapp er det kraftige svinghjulet på høyre side, som i maskinens glansdager kunne overføre kraft til blant annet sager, treskeverk og pumper via en flatreim. Det må ha vært temmelig gildt å eie en slik maskin, for den ledende produsenten i Norden, svenske Munktells mekaniske verksted i Eskilstuna, laget bare 42 eksemplarer av denne årsmodellen.

Det virker kanskje innlysende at en lokomobil er selvgående, men mange lokomobiler var kun transportable maskiner. Siden disse modellene ble benyttet til ulike formål måtte de jo fraktes mellom stedene de ble satt til å arbeide, og det var ingen enkel sak med så store og tunge maskiner. Hele fire hester til å trekke og et par stykker til å holde igjen var nødvendig for å buksere modeller av denne typen fra ett sted til et annet. Det var derfor en stor forbedring da lokomobilene ble selvgående rundt forrige århundreskift. Riktignok var ikke vår modell noen racer på landeveien med en toppfart på 3,4 km/t, til gjengjeld skulle man tro at den med sine enorme krefter ville kunne fungere utmerket til å frakte varer av ulik art. Men lokomobilen var lite egnet til å transportere noe annet enn seg selv. Den hadde mer enn nok med å forsere de ofte trange, svingete og gjørmete landeveiene den var overgitt til her i Norden på begynnelsen av 1900-tallet. For i det hele tatt å kunne bevege seg fremover trengte den dessuten påfyll av enorme mengder vann og en egen fyrbøter får å påse at fyrkjelen fikk konstant tilførsel av brensel. Den må ha vært litt av et oppsyn der den sneglet seg av sted med bråk og skrammel, og man ledes til å tro at den i alle fall ikke var noen umiddelbar trafikkfare. Det mente imidlertid produsenten at den kunne være, for på den neste utgaven fra 1908 lot de ratt og svinghjul bytte plass, slik at sjåføren fikk best mulig utsikt over møtende trafikk på venstrekjørte svenske veier.

Etter lang og tro tjeneste og en enda lenger pensjonstilværelse fremstår vår lokomobil litt medtatt, og den mangler en stor del av den lange pipen, drivaksel, differensial og andre smådeler. Den har likevel kommet seg betraktelig siden den møysommelig og med stort strev ble fraktet til museet fra en gård i Aremark, der den hadde stått ubrukt i en mannsalder og blitt offer for suvenirjegere i årenes løp. Noen av delene ble anonymt tilbakelevert da det gikk gjetord om at et museum skulle ta med seg den gamle maskinen. Etter litt leting rundt om på gården kom også rattet og enkelte andre deler til rette. Men selv om lokomobilen vår kunne trenge en overhaling og antagelig aldri vil få føling med landeveien igjen, har den fortsatt en stolt fremtoning der den står og ruver i selskap med andre kjøretøy i vognmagasinet.

Lokomobilen vår hadde i grunnen fortjent å stå helt for seg selv, kanskje i et eget spesialbygd glasshus oppe på tunet ved Folkenborgs museumslåve? Der kunne den stå nypusset i all sin prakt og kun i kraft av sitt nærvær fortelle historien om menneskets evige trang til å effektivisere arbeidet og forbedre naturen. I denne posituren ville likheten med damplokomotivet og traktoren virkelig komme til sin rett – både i det ytre og som mentalt bilde. Begge maskiner kan sies å være bilder på henholdsvis mekaniseringen av landbruket og den raske utviklingen innen kommunikasjonene. Med anstrøk av slike ikoniske bilder fremstår lokomobilen følgelig som et massivt symbol på industrialisering og fremskrittsstreben. Den er både et produkt av epokens oppfinnsomhet og entreprenør-ånd og et monument over det arbeidet ingeniører, mekanikere og fabrikkarbeidere la ned på veien fra idéplan til ferdig konstruksjon. Disse menneskenes livsbetingelser var så forskjelligartede at det er vanskelig å ta inn over seg i ettertid, og bak hver oppfinnelse finner vi spiren til økt avstand mellom høy og lav. Likevel var det ironisk nok deres felles innsats som førte frem til nyvinningene. Lokomobilen er dermed i mine øyne mer enn en manifestasjon av de store teknologiske endringene i samfunnet fra midten av 1800-tallet og fremover; den er et treffende bilde på hele spekteret av sosiale, kulturelle og økonomiske omveltninger som fant sted i dette tidsrommet, av historikere ofte omtalt som det det store hamskiftet.

Kilde: Blom, Tore: Lokomobiler från Munktells mek. verkstads AB