Månedens gjenstand: Stabburet fra Hærland – matens hovedsete
Stabburet fra Hærland har en spennende og mangfoldig historie. Alt fra krigshistorie, gårdshistorie og sparebanken kan knyttes til denne spesielle bygningen. Men hva er egentlig et stabbur? Og kunne stabburet ha annet bruksområde enn matforråd?
Hva er egentlig et stabbur?
For å svare enkelt på spørsmålet om stabbur kunne ha flere funksjoner – så er svaret ja, men for å svare ja må vi gå nærmere inn på hva et stabbur eller stavbur egentlig er. Etnologen Hilmar Stigum mente man må skille kraftig mellom stabbur og loft.[1] Disse to bygningstypene ligner hverandre, men etter hans mening er det to ulike fenomen. Stabburet skal kun ha vært til oppbevaring, mens loftet var basert på status og derfor rikt dekorert. Loftet har et forrådskammer eller oppbevaringsrom i første etasje, mens andre etasje har vært til andre formål. Eksempelvis har det blitt brukt som gjesterom, festsal eller til oppbevaring av klær og andre verdigjenstander. Begge bygningene har relativ lik funksjon, form og dekor, og terminologien kan derfor være flytende.[2]
Bu er en bygningstype som ligner stabbur. Gulatingsloven stadfestet tidlig at et ethvert gårdsanlegg skulle ha denne bygningstypen på gården. Forskjellene mellom bu og stabbur er ikke mange. Som regel består en bu-bygning av et en-etasjes forrådskammer som stod rett på bakken, med oppbevaring av mat og lignende, og dette er da middelalderens stabbur.[3] Mens stabburet består av to-etasjer med samme formål.[4] Etter hvert ser det derfor ut til at stabburet har blitt utviklet og påvirket av loftet, fordi loftet allerede i middelalderen skal ha hatt to etasjer.
I en slik sammenheng er det interessant å se på dekoren, ettersom flere kilder fremstiller loftet som gårdens praktbygning på lik linje med stabburet.[5] En praktbygning vil si en bygning med bygningselementer som formidler status. Stabburet og loftets plassering på tunet er som regel på inntunet når vi snakker om et firkanttun. Regelen sier også at stabbursgavlen vender inn mot tunet, med døren og inngangsvalen i samme ende. Mens uttunet stort sett består av driftsbygninger. Inntunet inneholder hus som funksjonelt sett blir benyttet for å dekke bondens daglige behov og er rent poetisk sammensatt i harmoni med hverandre. Det gjelder alt fra oppbevaring til matkammer, og til soveværelse og kjøkken.
Mens stabburet hadde innvendig trapp, har loftet som regel hatt en utvendig trapp. Den utvendige trappen bygger videre på skillet mellom stabburet og loftet ettersom loftets første etasje var forrådskammer. Dette skillet førte til at det er to ulike fenomen, som Stigum ville ha det til, men som regel er betegnelsene loft og stabbur svært flytende. Bygninger karakterisert som stabbur har hatt utvendig trapp, og motsatt. Begge bygninger er laftet, med novkasser og not i endene. Begge bygningene kan stå på stabber.[6] Begge har saltak, begge kan ha utkragninger med en tømret kjerne. Utkragningen ofte er panelt og indikerer en svalgang.[7] Bygningene skiller seg altså ikke merkbart stort fra hverandre. Derfor kan vi avvise Stigums teorier om et kraftig skille mellom loft og stabbur ettersom det kan se ut til at de har blitt utviklet og påvirket av hverandre både bygnings- og funksjonsmessig.
Dekoren
På stabburene i vårt land finnes ulik type dekor. Vindskiene er listen som springer fra gavltoppen og ender ofte opp i ulike mønstre i enden, det vil si i takarmen. Svalgangen er et bygningselement plassert utenpå bygningskroppen og danner et inngangsparti foran bygningskjernen. Svalen er panelt, og ikke tømret som resten av huset. Den har stolper og er satt på sviller. Mellom stolpene på midten av gavlenden finnes som oftest glugger. Gluggene på bygningstypen har gjerne større åpninger med arkade mellom. Videre består den av 2-3 åpninger i svalen. Mellom arkaden er søylebaserte stolper av dreid tre.[8] Den samme formen for dreid tre ligner stabbene som befinner seg på stabbur som er reist over bakken i balusterform.[9] Denne opphevingen fra bakken var et tiltak for å unngå fuktskader, skadedyr og klimatiske forhold som snø. Du har sikkert sett at det er mellomrom mellom trappa og inngangsdørene på stabbur, og at reisningen opp fra bakken gjør det vanskelig for dyr å komme inn? Det motsatte er aurbuer. En aurbu er en jordbu, altså stabbur som står rett på bakken, med samme funksjon.
Den nasjonale formen inneholder utkragning i øvre etasje med svalgang på tre sider. Dette er den lett gjenkjennelige formen for stabbur, likeledes for loft. Utkragningen består av utstrakte armer fra selve bygningskroppen. En utkragning er et overhengende element eller utbygg med svalgang hengende over første etasje.
På en slik bygning finnes ingen portaler. Portalen som bygningselement er en del av en inngangssval eller nesesval, hvor portalen har utsmykninger. En døroverligger er en del av portalen. Elementer innenfor svalen blir ikke vektlagt på grunnlag av dens usynlighet eksteriørmessig fra tunet.[10]
Gavlen, spiret og takskjegget utgjør arkitektoniske elementer som utgjør stabbursestetikk og viser til den gjengse oppfatningen av stabbur som praktbygningen på gården, eller videre også loftet. Den nasjonale, skjematiske modellen for stabbur og loft inneholder disse bygningselementene som ovenfor er beskrevet, men ingen regler uten unntak.
Hvordan passer stabburet fra Hærland inn i det nasjonale skjemaet?
Stabburet fra Hærland er dekormessig svært nøkternt sammenlignet med for eksempel stabbur fra Telemark eller Gudbrandsdalen. Det finnes ingen svalgang, utkraging, dekorerte vindskier eller portaler, men det er allikevel noen dekorelementer. Om vi ser nærmere på stabbene som stabburet står på har disse en balustrade-lignende form, de er dreid og har profilering i basen og øverst i entablaturet. Dette stabburet skiller seg også fra det nasjonale skjemaet via gavl- og dørperspektivet. Gavlen er her ikke vendt inn mot tunet, og dørene er plassert på stabburets langside, men det vites ikke om dette er typisk for Østfoldske stabbur. Det er i dørene vi finner det andre dekorelementet; stabburet har doble dører med en skråprofilering vendt motsatt vei av hverandre.
Ellers har stabburet en tømret kjerne i to etasjer med utvendig panel med stående stav mot regn og vind. På toppen av bua ruver stabbursklokka. Slik som stabburet inneholdt mat, var også klokka et symbol på mat, og den ble ringt i når det var tid for matbit. Matklokker kan befinne seg på våningshus på andre gårder, men i denne sammenhengen er det med på å definere stabburets funksjon ettersom stabburet inneholdt mat. Innvendig er bua delt i to rom i første, hvorav et rom har tilgang til et rom i hele bygningens gavllengde i annen etasje. Her ble kornet og maten oppbevart, men vi vet også at dette stabburet har hatt andre funksjoner:
Telthus, kornmagasin og stabbur
Stabburet fra Hærland har en spennende historie, og den starter allerede på 1700-tallet. Det sies at bua skal ha vært et telthus, altså et lagerhus for militæret, og det vil da si for Østre og Vestre Eidsbergske Infanteri-Compagnier. Grunnen til at teorier er fremsatt stammer fra 1791 hvor en kilde nevner nevnte år som byggeår hvor et telthus ble satt opp ved Hærland kirke. Men 1791 kan også være året bua ble flyttet til Hærland kirke og ved gården Revhaug, og ikke året bua ble bygget – altså kan bua være eldre. Det finnes nemlig en militærrapport fra 1723 som forteller at det var prosjektert to telthus ved Eidsberg kirke, ett til infanteriet og ett til kavaleriet. Og kjenningen Prost J.N. Wilse skriver at infanteriets var «borttaget» i 1790 ved Eidsberg kirke. Kanskje er dette derfor telthuset som settes opp ved Hærland kirke ved gården Revhaug?
Fra 1640 altså før telthusenes opprinnelse var det slik at norske hæren ble organisert på en måte hvor en gård eller legd skulle stille med og utruste en soldat, men telthusene tok over denne funksjonen fra tiden etter Den store Nordiske krig, altså fra ca. 1720-tallet. Telthusene skulle være i nærheten av kirken, fordi kirken ofte lå i direkte tilknytning til ekserserplassen og kirken tidvis oppbevarte utstyret. De ble ofte bygget i to etasjer og uten særlig dekor.
I fredstidene fikk telthuset en annen funksjon, og når det gjelder resten av buas historie er den derfor mer sikker. Funksjonen har vært oppbevaringen av korn, og stabburet har faktisk vært et felles kornlager for Hærland sogn. Altså har stabburet nærmest hatt en funksjon som bank, og en ekstra sikkerhet ved nødstider. Forutsetningene for dette var erfaringene gjort under Napoleonskrigene med sultkatastrofer som Eidsbergingene fikk kjenne hardt på kroppen, og styringsmaktene ønsket derfor mer nasjonal selvforsyning. Og ved opprettelsen av den moderne sparebanken i Eidsberg i 1844 var grunnkapitalen den summen som salget av bygdemagasinet på Hærland – med kornbeholdning og innbo innbrakte, nemlig 887 spd og 110 skilling. Derfor har også denne bua en direkte sammenheng med Hagahuset som står på samme tun, som i sin tid nemlig inneholdt Eidsberg Sparebank. På den måten blir et kornmagasin en sentral og viktig del av samfunnet, og pengene ved salg ble til grunnfond ved sparebanker.
Grunnen til at kornmagasinet mistet sin funksjon som kornmagasin og som bank i 1844 var nok den optimistiske holdningen til jordbrukets fremgang med spredning av kunnskap og drift samt utbredt mekanisering av jordbruket. Korndyrkingen har jo i Eidsberg vært særdeles fremtredende, slik at kornmagasinets bruk etter hvert ble et «vanlig» stabbur på gården Revhaug. På mange måter så er stabburet et symbol på den selveiende gården. Stabburet representerte næringsveiene på gården, det vil si forrådet og var derfor en viktig bygning.
I Gulatingsloven heter det faktisk at man kan drepe en mann som blir overrasket i buret hvor han har laget seg en bør av mat og klær. Derfor er det kanskje greit at hunden ligger under og passer på? Størrelsen på stabburet er også avhengig av forrådet, jo større bygning, jo større gård jo mer mat.
På Revhaug gård (nå under Kirkeby) lå sannsynligvis stabburet der hvor dagens stabbur ligger i dag, som et åpent firkanttun mellom låven og hovedhuset. Stabburets funksjon som oppbevaring av mat, og da mest korn – ettersom Eidsberg var en kornproduserende område. I Eidsberg ble stabbur bygd i to etasjer, hvor klærne heller ble oppbevart i våningshuset på gården. Størrelsen her er selvfølgelig avhengig av funksjonen som telthus og som kornmagasin for bygda, og symboliserer ikke Revhaugs forråd og størrelse. Stabburet henger selvfølgelig fast med kjona – hvor kornet måtte tørkes før maling, men om det har vært kjone på Revhaug vites ikke.
Stabburet er kanskje også den bygningen på gårdstunet som inneholder liten eller minst stilpåvirkning fordi bygningen var en form for driftsbygning og her ikke nødvendigvis hadde en representativ funksjon, siden bygningen inneholder få eller ingen dekorative elementer. Størrelsen er heller det som tilsier representasjon, og det er en form som har viket lite fra skjema og tradisjon opp igjennom historien. Dette blir et evolusjonistisk historiesyn, lineært rettet mot en utvikling av bygningstrekk utledet av burbygningen som den opprinnelige forrådsbygningen. Det er sannsynlig at bøndenes bygningskultur heller bygget på tradisjoner fremfor skaperevne og nye arkitektoniske utforminger, lik en overordnet kunstvilje. [11]
I 1939 ble bua gitt i gave til Folkenborg museum fra Karl Hersleth, og oppsatt i en tunsammenheng på friluftsmuseet i 1940, men hvorfor ble stabburet unødvendig? Fra 1860 ble husdyrproduksjonen i Eidsberg sparket i gang etter økonomiske problemer med frihandel; bøndene hadde tidligere levert korn til kornløse og med opphevelsen av tollen for import ble derfor ødeleggende for gårdenes økonomi. Og med jernbaneutbyggingen i Eidsberg fra førsten av 1900-tallet ble området en større del av den nasjonale markedsøkonomien, og produksjonen på gårdsbrukene ble ofte derfor bare for selvforsyning. I dag trenger vi ei heller ikke lengre stabbur, alt er samlet under et tak i hovedhuset vårt.
I dag er fortsatt bygningen et magasin, men i dag til oppbevaring av museumsgjenstander. Altså er stabburet fra Hærland fortsatt en magasinbu, men den er ikke lengre matens hovedsete. Funksjonen som oppbevaringslokaler enten for mat, militære elementer eller museumsgjenstander består.
[1] Christensen, Arne Lie. Kunsten å Bevare. Om Kulturminnevern og Fortidsinteresse i Norge. Oslo: Pax Forlag, 2011:15
[3] Bugge, Gunnar; Norberg-Schulz, Christian. Stav og laft i Norge. Byggekunst. Oslo: Norske Arkitekters Landsforbund, 1969:9 Christian Norberg-Schulz påpeker hvordan det ble vanlig å sette bur og loft på stabber først på 1700-tallet.
[4] Ulike forskere har før villet skape et større skille mellom stabbur og loft ved å peke på at det finnes større forskjeller, men allikevel har som regel de to begrepene blitt brukt om hverandre og sjeldent fått et kraftig skille i ulike bøker.
[5] Brekke, Nils Georg; Nordhagen, Per Jonas; Lexau, Siri Skjold. Norsk Arkitekturhistorie – Frå Steinalder og Bronsealder til det 21.Århundret. Oslo: Det Norske Samlaget, 2008:86; Grieg, Sigurd. Gudbrandsdalen i Mellomalderen – mennesket og kulturen. Hamar, 1958:108 de fremstiller også loftet som praktbygningen fremfor stabburet.
[6] Sundt, Eilert. Om Bygningsskikken på landet i Norge. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1976 – Opprinnelig Christiana: P.T. Mallings Bogtrykkeri, 1862:32 En tidligere oppfatning av ordet stabburs opprinnelse har drøftet om ordet kommer av at den står på stabber. Men dette er feil. Antakelig kommer det fra stavbur, som viser til at stabburet før i tiden bestod av stavverk, altså panel, med stav og sviller, hvor stabburet senere har blitt tømret av ulike årsaker.
[7] Gjone, Erling. I Gjonelag med Byggeskikken. Festskrift til Erling Gjone på 80-årsdagen. Oslo: Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, 1978:70
[8] Lignende kirkens portaler og arkader
[9] Norberg-Schulz, Christian. Et Sted å være. Essays og artikler, utvalg og forord ved Gordon Hølmebakk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1986:11
[10] Beitski er et annet begrep omhandlende eksteriør dekoren. Beitski-dekor finnes på middelalderloft. Loftenes ornamentale karakter vil ikke bli brukt i denne sammenheng, men beitski kan allikevel nevnes som et utsmykningselement. I Gudbrandsdalen har det ikke blitt funnet stabbur eller loft med dekorerte beitski fra 1700-tallet, her er det heller nøkterne dørrammer. Det er nettopp dørrammer beitski er. Det er en konstruksjon tilegnet til å holde det laftede tømmeret på plass inntil døren slik at tømmeret ikke vil svelle sterk fra hverandre. Telemarks stabbur har ofte dekorerte beitski.
[11] Lexau, Jan Hendrich; Christie, Sigrid; Polak, Ada; Anker, Peter. Norges Kunsthistorie Bind III. Nedgangstid og Ny Reisning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1982:7
