Månedens gjenstand juni: Arne Norheims komposisjon

Månedens gjenstand juni: Arne Norheims komposisjon

Nei, det er ikke Arne Norheim som er Storedals gjenstand, men hans komposisjon for Storedal Kultursenters lydskulptur – Ode til lyset, består av to elementære elementer.  Den ene er den fysiske skulpturen av Arnold Haukeland  – og  den andre er Arne Norheims komposisjon som er uløselig knyttet til skulpturen og stedet.

Du tenker kanskje ikke på lyd som en gjenstand, og det er ei heller en fysisk gjenstand. Allikevel er det slik at lyden eller komposisjonen her er en svært relevant del av en lydskulptur. På et vis kan ikke den ene delen eksistere uten den andre, akkurat som skulpturen er bundet av stedet og historien, er også lyden bundet av skulpturen, men også stedet.
Du har kanskje hørt om den mystiske måten Ode til lyset fungerer på? I selve skulpturen henger flere høyttalere som formidler en helt spesiell klang. Denne klangen er basert på stedets lysforhold. Lysforholdene er avhengige av dagens syklus slik at lyden reagerer med sine omgivelser. Lyden beskriver også en kamp mellom lys og mørke – hør godt etter og hør de lyse og de mørke tonene kjempe mot hverandre, så kan du høre hvordan skulpturen ser ut.

Stedbundet kunst
I kunsthistorien omtales fenomenet stedsbundet kunst, eller Land Art. Land Art ble på 1950- og 60-tallet kjent gjennom Jeanne-Claude og Christos LandArt-verk. De ville sette fokus på naturen og verden, og ønsket at vi skulle se verden på en ny måte. Derfor pakket de inn bygninger og landskapsformasjoner, og endret stedets karakter både under kunstinstallasjonen, men de merket også stedet for alltid, slik at stedet endret karakter også etter kunstinstallasjonens slutt. Kunsten blir derfor bundet til stedet. Vår egen Nicolai Astrup var på sitt vis også Land Art-kunstner. Mange er kjent med hans landskapsbilder fra Vestlandet, men han formet ofte sine omgivelser etter eget ønske og for å tilpasse til sitt kommende motiv.

På den måten er Ode til lyset og Arne Norheims komposisjon bundet til skulpturen, den er skapt for å tilhøre stedet og for å tilhøre skulpturen.
PS. Det sies også at Astrup kunne «høre» farger, og skal ha sett en sammenheng mellom musikk og maleri/skulptur. Kanskje var han litt forut for sin tid?