Tellebok fra Otteidkanalen Foto: Hilde Lauvland

Tellebok fra Otteidkanalen

Store deler av det tømmeret som ble transportert i Haldenvassdraget kom fra det sydvestre Värmland, for å så bli fløtet til Tistedalen ved Halden, hvor sagbrukene lå. Ved Otteid er avstanden mellom Stora Lee og Haldenvassdraget bare vel to kilometer, men som «eid»-endelsen forteller oss, er Otteid et sted hvor man må over en hindring før videre ferdsel i vassdraget er mulig.

Det var sagbrukseierene som gav kanalbyggeren Engebret Soot i oppdrag å bygge en kanal over Otteid, for å overkomme denne hindringen. Otteidkanalen ble bygget i årene 1825-1827. Den ble konstruert ved at det ble gravet en kanal i hver ende av Skinnarbutjernet. Kanalen var 775 meter i den østre delen av tjernet og 140 meter i den vestre. Tjernet så ble demmet opp for å spare graving i de to kanalene. Etterhvert ble det bygget en vanndrevet kjerrat for å dra tømmeret til det høyereliggende tjernet. Dette systemet ble senere erstattet av en skinnegang hvor en dampdrevet maskin trakk tømmervogner fra Stora Lee og opp. Denne utviklingen fra de århundrene hvor tømmeret ble kjørt med hest over Otteid, hadde stor betydning. Anlegget førte til en sterk økning av tømmertilførselen til Halden, samtidig som tømmerprisene rundt Stora Lee steg med en tredjedel. Allerede det året som kanalen var ferdigstilt, var overkjørselskvantumet på cirka 11 000 tylfter, til forskjell fra 4 750 tylfter i 1824. En tylft er benevnelsen på en gammel måleenhet som tilsvarer 12 tømmerstokker. I tiåret 1857-1866 ble det gjennomsnittlige overkjørselskvantumet per år doblet, da det ble fraktet cirka 22 000 tylfter hvert år. Senere ser vi at denne mengden stiger ytterligere. I en periode ble det fløtet tømmer fra Sagbruksforeningens skoger i Trysil til Tistedalen; gjennom Trysilelva/Klaraälven, ned til Vänern, over Vänern, opp Dalslands kanal, over Stora Lee og Otteid til Haldenvassdraget og ned til Halden. Denne ferden kunne ta bortimot et år, men fremskrittet som Otteidkanalen skapte, gjorde at den lange transportetappen likevel lot seg forsvare økonomisk.

Ved det lille samfunnet på Otteid var det sag, tollstasjon, skole, arbeidsbrakker og mindre boliger som tilhørte fløterne. Å drive litt jordbruk ved siden av fløtingen var ikke uvanlig. På det meste var det ansatt cirka 50 personer på stedet. Selma Dammyr var den eneste kvinnen blant mannskapet ved Otteidkanalen. Hun var ansatt som tømmerteller fra 1914 – 1956. Månedens gjenstand er tellerboken fra 1928, påbegynt 21. september, uke 19. Ut fra den sirlige blyantskrevne teksten, kan man lese om mengder med tømmer som blir fraktet opp i Skinnarbutjernet, hvor det blir skilt fra hverandre og deretter telt for å så bli fraktet videre. Boken gir et godt direkte inntrykk av hvordan driften på stedet foregikk. Ut fra boken kan vi for eksempel lese at det den 21.september så var det Sagbrukforeningens tømmer som skulle gjennom kanalen. Cellulosetømmer og sliptømmer ble skilt i tjernet og talt opp. Hver tømmerstokk blir talt med en strek, slik at flere streker først danner en firkant, som så får et kryss i seg. Dette symbolet betegner således en ½ tylft. Andre klassifikasjoner av tømmer og aktører som benevnes i telleboken er Ankers sliptømmer, Ankers tresliperi, Sagbruksforeningens furu, Sagbruksforeningens sliptømmer, Sagbruksforeningens cellulosetømmer og sliptømmer til Ørje Bruk.