Ullkarder fra Borgarsyssel Museum

Månedens gjenstand (BrM.03265. a og b) for november 2013 tilhører Borgarsyssel Museum og er disse ullkardene. Kardene kom inn til museet sammen med stabburet fra Fløtta i Trøgstad i 1958. På den ene karden er det et stempel hvor det ser ut til å stå: «Mustads kardefabrikk Gjøvik». Kardene bærer preg av å ha vært mye brukt – de er slitte.

På den ene karden er det et stempel hvor det ser ut til å stå: «Mustads kardefabrikk Gjøvik». Foto: Hilde Serine Krogstad.

I det gamle bondesamfunnet var det kvinnene på gården som, i tillegg til mye annet, hadde ansvar for å kle opp folkene på gården. Ull og lin var de viktigste råstoffene, og før de kunne begynne med strikking, veving og søm av plaggene måtte råstoffene bearbeides fra grunnen av. Det var et tidkrevende arbeid. Tekstilarbeidet hørte vinterhalvåret til, og det var klare regler for når de ulike prosessene skulle startes og avsluttes. Innen 25. november, Karimesse, skulle saueulla være ferdig sortert, grovkardet og finkardet sånn at rokken kunne tas fram og spinningen begynne. Å karde ulla vil si å gre den for å fjerne skitt og floker. Med finkardingen ble det laget «tuller» av ull som det deretter ble spunnet tråd av. To eller tre tråder ble etterpå tvunnet sammen til garn, som det kunne veves eller strikkes med. Før jul skulle all renningstråd til vevingen spinnes. Rokken ble så satt bort i jula, for å bli tatt fram igjen så snart julefeiringen var over. Det har variert fra landsdel til landsdel om jula varte til 13. eller 20. dag jul; 6. eller 13. januar. Etter jul skulle innslagstråden og strikkegarnet spinnes, og dette arbeidet måtte være ferdig innen 2. februar, kyndelsmesse. Da gikk nemlig startskuddet for vevingen. Veven ble satt opp i stua, husets «allrom», der maten ble laget og spist, småarbeid ble gjort ved grua vinterkveldene og hvor husbondfolket sov. Det ble gjerne vevd forskjellige stoffer til ulike formål: lerretsvev, halvullsvev – også kalt «verken», buksestoff og finere stakketøy. Det var etter at alle disse nødvendige vevene til huslydens klær var ferdige at eventuelle mønstervever kunne settes opp. Hvordan kunne kvinnene rekke alt dette når vi vet at de også tok seg av fjøsstell, matlaging, vask og reparasjon av huslyden klær og andre tekstiler samt at de tok seg av barna og gamle som ofte bodde på gården? Arbeidsdagen startet gjerne klokka 5 med et par timer spinning før de gikk i fjøsen. Ut over dagen het det at «Man skulle sette seg til rokken bare man kunne nå å spinne så mye som nesen var lang» (Christie, side 67). Arbeidet kunne pågå også etter at resten av huslyden var lagt seg; til både 11 og 12 om natten. Lignende rytme var det mens vevingen pågikk. Var det flere kvinner på gården, kunne de bytte på å veve. Noen steder i landet skulle vevingen være ferdig innen påske, andre steder innen 25. mars, Vårfruemesse. Når vevingen var unnagjort, skulle det sys og strikkes til store og små, arbeidsklær og høytidsklær. I dag kjøper de aller fleste av oss klær som er produsert i utlandet. Hvordan de er produsert og hvilke forhold arbeiderne har, vet vi lite om. Neste gang du svinger innom klesbutikken og kjøper et nytt plagg til deg selv eller noen i familien, send en tanke til de som har produsert plagget og til kvinnene i det gamle bondesamfunnet og den enorme arbeidsinnsatsen de la ned for å kle opp familien!