Varm og kald ende, Moss Glasværk 1898-1999
Utstillingen fokuserer på menneskene som skapte verdiene på Moss Glasværk. De personlige minnene og historiene bærer denne utstillingen. Vi prøver å se 100 års drift på glassverket gjennom øynene til dem som jobbet og levde sine liv der.
Moss Glasværk ble nedlagt i 1999 etter 100 års drift. Den nye utstillingen forteller om et eget samfunn på glassverket og om en god, men slitsom arbeidsplass for mange generasjoner av mossinger. På det meste jobbet det 850 mennesker på Moss Glasværk, og sterke følelser kom til uttrykk da syltetøyglassene fra siste skift rullet ut på transportbåndet en februarnatt i 1999. Gjennom utviklingen med masseproduksjon av glassemballasje kom økt fokus på design og reklame. Husmora på 50-tallet og den voksende næringsmiddelindustrien og ferdigmatprodusentene var målgruppen. Vi byr på gjensyn med kjente produkter og har lagt ned frukt og bær på Norgesglass.
Stemmer fra glassverket
I 1968 intervjuet Per Edfeldt flere av de gamle glassblåserne om arbeidet den første tiden og om den første mekaniseringen hvor munnblåsing og maskinell produksjon gikk parallelt. Dette er et unikt materiale som utstillingen høster fra, og disse 40 år gamle opptakene forteller om barnearbeid, livet i glassarbeiderboligene, tett tilknytning til Sverige og arbeiderkulturen rundt glassverket. I utstillingen bruker vi også materialet direkte og lar glassblåser Gustav Nilsen selv fortelle om da han blåste den første flasken. Kona, Hilda, forteller om da hun som 14 åring jobbet som oppasser på glassverket.
Per Edfeldt forteller også historien om sin farfar og farmor, Axel og Axelina. Dette er en historie om en klassereise fra Sverige til Norge og Moss. Axel startet ut som smed med fem års folkeskole og endte opp som funksjonær på Moss Glasærk.
Glassblåserne bodde tett, men boligene på glassverket holdt en langt høyere standard enn andre arbeidere i Moss kunne drømme om. Og i glassverkshjemmene tok de vare på minnene fra Sverige. Glassblåserne sang gjerne til arbeidet, og med Glassverksmusikken spredte arbeiderne glede langt utenfor glassverket. Fotballen i Moss startet på glassverket, og det frodige kulturlivet har satt varige spor. I utstillingen forteller Turid Simensen om sin oppvekst på glassverket på 1950-tallet. Hun vektlegger stolt klassetilhørighet og trygge gode rammer, men forteller også om lek og moro blant glassverksunger. Ved overgangen fra håndverk til industri ble lønnskillene mellom arbeidere på glassverket utjevnet. Mer spesialiserte arbeidsoperasjoner ga nye utfordringer for arbeidsmiljøet, og fagforeningen fikk nye saker å jobbe for.
I utstillingen forteller ekteparet Else-Britt og Frank Birger Sydengen om utfordringene med monotont, tungt arbeid, skiftjobbing og deling av ansvar for barna.
Utstillingen fokuserer på menneskene som skapte verdiene på Moss Glasværk. De personlige minnene og historiene bærer denne utstillingen. Vi prøver å se 100 års drift på glassverket gjennom øynene til dem som jobbet og levde sine liv der.
Moss Glasværk ble nedlagt i 1999 etter 100 års drift. Den nye utstillingen forteller om et eget samfunn på glassverket og om en god, men slitsom arbeidsplass for mange generasjoner av mossinger. På det meste jobbet det 850 mennesker på Moss Glasværk, og sterke følelser kom til uttrykk da syltetøyglassene fra siste skift rullet ut på transportbåndet en februarnatt i 1999. Gjennom utviklingen med masseproduksjon av glassemballasje kom økt fokus på design og reklame. Husmora på 50-tallet og den voksende næringsmiddelindustrien og ferdigmatprodusentene var målgruppen. Vi byr på gjensyn med kjente produkter og har lagt ned frukt og bær på Norgesglass.
Stemmer fra glassverket
I 1968 intervjuet Per Edfeldt flere av de gamle glassblåserne om arbeidet den første tiden og om den første mekaniseringen hvor munnblåsing og maskinell produksjon gikk parallelt. Dette er et unikt materiale som utstillingen høster fra, og disse 40 år gamle opptakene forteller om barnearbeid, livet i glassarbeiderboligene, tett tilknytning til Sverige og arbeiderkulturen rundt glassverket. I utstillingen bruker vi også materialet direkte og lar glassblåser Gustav Nilsen selv fortelle om da han blåste den første flasken. Kona, Hilda, forteller om da hun som 14 åring jobbet som oppasser på glassverket.
Per Edfeldt forteller også historien om sin farfar og farmor, Axel og Axelina. Dette er en historie om en klassereise fra Sverige til Norge og Moss. Axel startet ut som smed med fem års folkeskole og endte opp som funksjonær på Moss Glasærk.
Glassblåserne bodde tett, men boligene på glassverket holdt en langt høyere standard enn andre arbeidere i Moss kunne drømme om. Og i glassverkshjemmene tok de vare på minnene fra Sverige. Glassblåserne sang gjerne til arbeidet, og med Glassverksmusikken spredte arbeiderne glede langt utenfor glassverket. Fotballen i Moss startet på glassverket, og det frodige kulturlivet har satt varige spor. I utstillingen forteller Turid Simensen om sin oppvekst på glassverket på 1950-tallet. Hun vektlegger stolt klassetilhørighet og trygge gode rammer, men forteller også om lek og moro blant glassverksunger. Ved overgangen fra håndverk til industri ble lønnskillene mellom arbeidere på glassverket utjevnet. Mer spesialiserte arbeidsoperasjoner ga nye utfordringer for arbeidsmiljøet, og fagforeningen fikk nye saker å jobbe for.
I utstillingen forteller ekteparet Else-Britt og Frank Birger Sydengen om utfordringene med monotont, tungt arbeid, skiftjobbing og deling av ansvar for barna.
