Olavskapellet

Kort om Olavskapellet

Olavskapellet på Borgarsyssel Museum ble bygget som en utstillingshall til det store Olavsjubileet i 1930. Da ble det markert at det var 900 år siden Olav den hellige døde på Stiklestad. Bygningen inneholder flere rom, blant annet et kapell og en «steinhuggerhall». I  steinhuggerhallen er det det utstilt en rekke kopier av døpefonter fra middelalderen, deriblant denne fonten fra Skjeberg kirke.

Dåp i middelalderen

I middelalderen var det svært viktig at nyfødte barn ble døpt så fort som mulig. Barne-dødeligheten var høy, og man kunne ikke risikere at et barn døde før det ble døpt. Da ville barnets sjel være fortapt, og det ville havne i helvete. Gjennom dåpen skulle djevelen drives ut, og sjelen innvies i det kristne felleskapet. Barnet ble døpt nakent, og hele kroppen ble dyppet ned i vannet. Etter dåpen ble barnet smurt inn i velduftende oljer og kledd i en hvit dåpsdrakt. Det var nå lysets barn, og en del av Guds rike.

Historien om Borgkrusifikset

Det var en gang en mann som levde på begynnelsen av 1200-tallet. Han arbeidet ved et verksted i byen Limoges i det sørlige Frankrike. Her var han med på å produsere metallgjenstander for salg over hele Europa.

En dag holdt han på med å lage et krusifiks. ”Lurer på hvor dette vil havne hen”, tenkte han, mens han holdt det opp mot lyset for å betrakte det nærmere. Da han var ferdig, signerte han arbeidet med sitt personlige stempel – 3 halvmåneformede streker. Og det er slik vi kjenner ham, som ”mannen bak de 3 halvmånene”.

Samtidig, langt mot nord, i Norge, bodde det en annen mann. Han var prest i byen Borg. Han ønsket seg så veldig et krusifiks til kirken sin. Det gamle av tre var for lengst ødelagt. ”Hva om jeg kunne få tak i et metallkrusifiks”, tenkte han.

En dag etter messen, kom det en mann bort til ham. ”Dersom du lover å holde sjelemesse for meg og min familie, skal jeg gi deg penger til et krusifiks”, sa han. Og slik ble det. Men om denne mannen dro til Frankrike, eller om ”mannen bak de 3 halvmåneformene” reiste til Borg, vites ikke.

Hva som skjedde videre med krusifikset i middelalderen, vet vi heller ingen ting om. Det vi vet, er at like etter reformasjonen, i 1567, ble byen brent og flyttet. Også kirken hvor krusifikset sannsynlig ble brukt, ble rammet av en kraftig brann, og følgelig nedlagt.

I 1702 forsvant middelalderbyen Borg i fossen, men ruinen etter ”vår kirke” ble stående igjen som ett av de få minnene etter middelalderbyen Borg…

Men så skjedde det noe. Noen besøkende gjorde et sensasjonelt funn: et krusifiks! De tok det med seg hjem, og bestemte seg for å nedtegne på krusifikset hvor det ble funnet. Men det skulle gå flere hundre år før innbyggerne i Sarpsborg fikk vite om dette funnet.

For sommeren 2000 fikk direktøren på Borgarsyssel Museum en telefon. Det hadde dukket opp et middelalderkrusifiks i London. Det var lagt ut til auksjon hos firmaet Sotheby`s. På baksiden hadde det et stempel formet som tre halvmåner, og følgende innskrift på tysk:

”Dette er funnet i Norge, under ruiner i en eldgammel by gjennom hvilken Sarpefossen tidligere har rent.”

Det ble stor ståhei da dette kom innbyggerne i Sarpsborg for øre. Alle engasjerte seg for å få krusifikset tilbake dit hvor de mente at det hørte hjemme. Det skulle vise seg å bli en lang prosess. Men etter å ha måttet gi tapt i første runde for en belgisk kunsthandler, klarte man til slutt å samle sammen 400.000 blanke norske kroner for å kjøpe krusifikset tilbake fra kunsthandleren. Og i august samme år kom en stolt ordfører hjem fra Belgia med krusifikset i kofferten.

Så etter flere hundre år på vandring fra Frankrike til Norge, fra Norge til Tyskland, fra Tyskland til England, fra England til Belgia og fra Belgia til Norge – er krusifikset endelig kommet tilbake der det hører hjemme, nemlig i Olav Haraldssons by ved Sarpefossen…

Snipp, snapp, snute…

Skrevet av Mona Beate Buckholm Vattekar, Borgarsyssel Museum.

Kirkeskipet i Olavskapellet

I taket på Olavskapellet henger det et skip. Det ble laget i Tyskland omkring 1860, antagelig av en krigsinvalid. Skipet ble kjøpt i Tyskland etter 1. verdens-krig av skipsmegler Christian Trondsen fra Sarpsborg, og det ble hengt opp i Trondsens hjem.  I 2010 gjorde flere sponsorer det mulig for Borgarsyssel Museum å kjøpe inn skipet til museet.

Ordet kirkeskip brukes både om skipet som henger i taket og om menighetens tilholdssted under gudstjenesten. Benevnelsen skip om denne delen av kirkerommet er internasjonal. Ordet symboliserer kirkebygget som et skip med Guds folk om bord på vei over livets hav til himmelens havn.

Tradisjonen med å henge opp skip i taket i kirkene går helt tilbake til 1400-tallet i Europa.

Tekst og foto: Mona Beate Buckholm Vattekar

Altersteinen fra Tune middelalderkirke

Altersteinen fra Tune middelalderkirke har en interessant historie å fortelle. Den ble fjernet fra kirken og knust i flere deler, antagelig ved reformasjonen. To av delene ble på 1920-tallet gjenfunnet på hver sin gård i Tune. En av steinene skal til og med ha blitt brukt som inngangsstein for WC på Lekvold gård! Til sammen danner de to delene halvparten av den originale altersteinen inkludert deler av relikviegjemmet (et lite hulrom i altersteinen hvor hellige gjenstander ble oppbevart). Hvor de andre delene til altersteinen er vites ikke, men sannsynlig vis ligger de fortatt på en eller flere av gårdene rundt Tune kirke.

Delene av Tune middelalderkirkes alterstein er registrert i Borgarsyssel Museums samlinger, og da Olavskapellet på Borgarsyssel Museum ble reist i 1930 gjenbrukte man dem for å lage alterstein i kapellet. Den manglende halvparten ble støpt i betong.

Tekst og foto: Mona Beate Buckholm Vattekar
Kilder: Primus gjenstandsdatabase og norgeskirker.no