Halden jernbanestasjon

Skrevet av: Svein Norheim, Halden historiske Samlinger.

Utbyggingen av Smaalensbanen ble vedtatt av Stortinget i 1873. Anleggsarbeidene startet to år etter og sysselsatte omkring 3000 mann. Utbyggingen skulle gå fra Oslo til Halden med fortsettelse til riksgrensa. Arbeidet kom i gang etter initiativ fra haldensere og ikke minst fra landshøvdingen grev Erik Sparre i Elfsborgs län. Allerede på slutten av 1860 åra var det diskutert en jernbaneforbindelse mellom Halden og Vänersborg. Dels var tanken å knytte Ed i Dalsland og Värmland nærmere til Halden via Bergslagsbanan, dels å knytte områdene nærmere til det sørsvenske jernbanenettet.

Den som fikk i oppdrag å tegne stasjonsbygningene på Smaalensbanen var arkitekt Peter Andreas Blix (1831-1901). Han var født i Fredriksvern (Stavern). Familien flyttet til Kristiania. I 1851 studerte han i Hannover på den polytekniske skolen.

Arkitektur var bare én av flere fagdisipliner innen Bygningsingeniørfaget som omfattet arkitektur og kunsten å konstruere bruer, veier og kanaler. Vel hjemme fra Tyskland, fikk han arbeid i Kanalvesenet der han skulle gjøre elver og innsjøer framkommelig for tømmerfløting og andre transportformål.

Noen år seinere flyttet han til Bergen der han først var ansatt i kommunen og senere arbeidet som privat arkitekt. I 1873 blir han ansatt ved Østfoldbanen, først som jernbaneingeniør, deretter som jernbanearkitekt. Han tegnet alle bygninger på de ulike stasjonene på Smaalensbanen: stasjonsbygninger, godshus, lokomotivstaller, priveter (utedoer) og andre uthus.

Blix har satt markante spor etter seg i norsk jernbane da han også tegnet bygninger på Rørosbanen, Meråkerbanen, Dovrebanen, Jærbanen og Bergensbanen. Peter Andreas Blix er også kjent for å ha tegnet Mundal hotell i Fjærland og Fleischers hotell på Voss. Han var en ivrig bidragsyter til Fortidsminneforeningen som ble stiftet i 1844. Spesielt er hans arbeide med Hopperstad stavkyrkje og Hove steinkyrkje i Vik i Sogn kjent.

Stasjonsbygningen i Halden er den mest forseggjorte på Østfoldbanen. Med sitt tårnbygg gir den sterke assosiasjoner til middelalder. Bygningen er en teglbygning i såkalt nygotisk stil med glattpussede flater. Dessuten har den uvanlig nok hovedinngangen på kortsida og ikke på langsida vendt mot sporet slik det var vanlig. Opprinnelig hadde den skifertekt tak som de fleste bygninger på Smaalensbanen, men dette ble skiftet ut med kobbertekking av «økonomiske grunner». Dessverre er særlig den vestre delen av stasjonsbygningen sterkt endret innvendig.

Fra 2. januar 1879 var togtrafikken til Halden i gang. 18. juli samme år ble det storstilt feiring av åpningen av jernbanestrekning fra Halden til riksgrensa, og 25. juli ble det en kongelig åpning av Dalslandsbanen på Kornsjø.

Stasjonsbygningen hadde også en todelt funksjon – en del for Smaalensbanen og en del for Dalslandsbanen. Haldenserne investerte betydelige beløp i jernbaneutbyggingen i håp om økt handel med de svenske grenseområdene. Det ble en kortvarig glede. Mer og mer gikk de store vareleveransene forbi Halden.

Stasjonsbygningen i Halden ble fredet i 2006.

Banestrekningen fra Halden til riksgrensa ble ikke lagt under statens administrasjon til tross for at det var en statsbane. Banestrekningen ble drevet sammen med den private Dalslandsbanen under navnet Fredrikshald – Sunnanåbanen. Denne fikk eget styre med sete og hovedkontor i Halden. Direksjonen besto av 4 norske og 3 svenske menn. Ett av medlemmene ble valgt av kongen, fem av generalforsamlingen og ett av Fredrikshalds kommune som hadde ytt et stort lån. Denne spesialordningen ble opphevet i 1894.