Fyrstikkfabrikken i Halden

Av Jens Bakke

«Å gå til sin neste og låne varme» het en barnelek på 1800-tallet. Lekens navn var hentet fra noe alle hadde et forhold til: Hvis ilden i egen grue sluknet i løpet av natta, tok man turen til naboen for å låne glødende trekull. Til å bære hjem glørne brukte man en «varmelåner», en blikkeske med luftehull.

Å tenne ild med flint og ildstål er mulig, men ikke enkelt. Det var derfor en revolusjon da fyrstikkene kom på begynnelsen av 1800-tallet. Kjemikere var den nye tids helter, og de laget selvtennende fyrtøy. Svovelstikkene var de første. For at de skulle brenne, måtte de dyppes i en liten flaske med svovelsyre, noe som var både farlig og upraktisk. Selv om svovelstikkene forsvant, ble navnet hengende ved. Piken med svovelstikkene i H.C. Andersens eventyr solgte trolig fosforstikker som kunne antennes ved å strykes mot en ru overflate.

Svensk opfinnelse

Halden fikk sin første fyrstikkfabrikk i 1858. Pioner var den kreative sjøkapteinen William Hamilton, som har gitt navn til bygården på hjørnet av Torvet og Peder Colbjørnsens gate. Hamilton drev knappefabrikk, avis, bokhandel, leiebibliotek og trykkeri, og utga bl.a. sin kones Annette Abigaels eventyrsamling. Fyrstikkfabrikken baserte seg på en ny, svensk oppfinnelse: Sikkerhetsstikker, forløperen til fyrstikkene vi bruker i dag. Dette var Norges første fabrikk av sitt slag. Hamilton produserte nær 300 000 fyrstikker årlig. I dag produserer Nordens eneste fyrstikkfabrikk i svenske Småland dette antallet på åtte minutter.

Hamiltons fyrstikkfabrikk innstilte etter få år, men den gamle skipskapteinen ivret fortsatt for fyrstikkproduksjon. I 1874 grunnla byens fremste investorer, familiene Wiel og Anker, en ny fyrstikkfabrikk på Tollerkasa sør for Tista, der tømmerlageret til Saugbrugs ligger i dag. Etter noen turbulente år fikk fabrikken i 1880 navnet «Haldens Tændstikfabrik».

Billig, norsk arbeidskraft

Fabrikken var basert på eksport. Billig, norsk arbeidskraft produserte fyrstikker til det asiatiske markedet. I Asia ville de ha fosforstikker, slike som antennes når man drar dem over støvelhelen eller langs bardisken, og fosforstikker var produktet fra Halden gjennom flere år. Etter hvert ble haldenstikkene utkonkurrert i Østen, og fabrikken måtte satse på hjemmemarkedet. Her ville vi ha sikkerhetsstikker, fyrstikker som kun tenner når man drar dem over den ru flaten på fyrstikkesken.

Dårlig arbeidsmiljø

Arbeidsmiljøet ved en fyrstikkfabrikk var ikke helsebringende. Fosfor og andre kjemikalier tærte på kroppen, og remmer og hjul skapte ulykker blant arbeidere uten verneutstyr. Fyrstikkfabrikken var en stor arbeidsplass i Halden. Omkring år 1900 jobbet det 150—200 personer her, og av dem var trolig flertallet kvinner. Flere tok også arbeidet med seg hjem, for om kvelden kunne hele familien sitte og brette fyrstikkesker, noe som ga en kjærkommen ekstrainntekt.

For å skaffe bolig til arbeiderne ble det oppført hus og brakker vest for fabrikken. I flere generasjoner etter at selve fabrikken forsvant, bodde det folk på «Fyrstikken». Den siste store arbeiderbrakka ble revet så sent som i 1998.

Fabrikken brant første gang i 1882. I 1922 brant den på ny, og da ble den ikke bygd opp igjen. Bedriften var i 1913 slått sammen Bryn Tændstikfabrik, og etter brannen ble produksjonen flyttet til fabrikken i Oslo. Fem år senere ble også denne bedriften kjøpt opp, og nytt navn ble Bryn-Halden & Nittedals Tændstikfabrik. Mannen bak dette oppkjøpet var den svenske finansmannen Ivar Kreuger, som på 1920-tallet sikret seg monopol på fyrstikkproduksjon i store deler av verden.