Salme ved reisens slutt

I dag, 18. februar, er det 140 år siden øksen skilte hodet fra kroppen til Sofia Johannesdotter, i dag mer kjent som Sophie Johannesdatter, i Halden.  Den siste kvinne var henrettet i Norge, for arsenikkmordet på husfolket hun var i tjeneste hos og en kollega. Et mordforsøk, brannstiftelse og diverse tyverier var også del av ugjerningene. Sofia kom over grensen til bomullspinneriet i Tistedalen før hun ble tjenestepike hos Cathrine (Cathinka) og Niels Anker Stang.

Har vi ennå en trang til det morbide, og bidrar museene til dette? Fascinasjonen for det groteske, med tusenvis av fremmøtte ved den offentlige henrettelsen på Kaken den gangen, er kanskje like stor i dag, men tar andre former. Halden er sannsynligvis landets eneste by som trykker en morders portrett i sin turistbrosjyre. Som reklame? I så fall, for hva? Som advarsel? I Halden historiske Samlinger har vi flere ting som kan knyttes til Sofia, i en klassisk skrekk-og-gru-tradisjon: Et skap, en sofa hun skal ha sittet i, samt enkelte papirer og en salmebok. Ikke hvilken som helst svensk salmebok, men den hun på dagen skal ha lest fra før hun tok presten i hånden og uttalte «Nå går jeg hjem til Jesus, jeg.»

At salmen het «Källan» er i bevaringssammenheng nesten en ironisk bemerkning til ettertiden. Kildene forteller oss om en skjebne i et sosialt miljø som ikke hadde så mange muligheter, men som ikke var uten personlige valg – dessuten om en gammeldags straffemetode som var på vei ut. Likevel er det verdt å merke seg historiens relativt øredøvende stillhet omkring de som led tap. Vi er oppmerksomme på gjerningspersonen, men har vi glemt ofrene? Et utradert foreldrepar med fire etterlatte barn og en rystet familiekrets, en giftødelagt niese, en forsvunnet tjenestepike, alle de gjenlevende sannsynligvis med frykten, redselen og usikkerheten som de minst plagsomme ettervirkningene. Var det flere der ute, for ikke å si der inne? Hvem kan du egentlig stole på? Hva vet vi om dem og deres liv i de fryktelige årene? Dagen i dag åpner for refleksjoner. Det er stadig kilder til forundring over historiens gang.