Båter

Museet har i sine samlinger flere større og mindre åpne og dekkede båter, de fleste oppbevart på land. Av de mindre båtene rommer samlingen en seilsjekte, en elvebåt samt en rekke eker (prammer) av ulik karakter. Av de større båtene er det Hvalerskøyta som utmerker seg, men museet har også en spjærøykrysser og ei risørskøyte.

Hvalerskøyta

Den sagnomsuste Hvalerskøyta var viden kjent for sine fortreffelige egenskaper på vannet. Den var både sjødyktig og hurtiggående. I fiske, losfart, frakt og lystseilas var denne klinkbygde båten de fleste andre overlegen. Det var ikke minst losenes behov for solide båter som satte store krav til farkosten og som trolig var en viktig drivkraft i utviklingen av gode båter. Losvirksomhet var et utsatt yrke da de åpne båtene lett fyltes med vann. Overgangen til dekkede båter reduserte drukningsstatistikken betraktelig. Det er usikkert når Hvalerskøyta fikk dekk, men det skjedde trolig rundt 1840. Da Hvalerskøyta ble dekket, fikk den den utformingen vi kjenner i dag, og det var også da den fikk sin berømmelse. Hvalerskøyta seilte seg til topps i flere landsregattaer: Bergen 1865, Stavanger 1868, Arendal 1878 og Kiel 1895. Da Colin Archer i 1880-årene lanserte sine kjente losskøyter og lystbåter, var de i prinsippet en videreføring av Hvalerskøyta. Han besøkte brødrene Olsens båtbyggeri i Kjellvika på Spjærøy hvor han tok mål og gjorde sine beregninger.Kystmuseet har i dag tre hvalerskøyter i sine samlinger. Den ene er en seilskøyte, de to andre har fått satt inn motor. Da motoren kom i 1906, var det flere som fikk installert dette i skøytene sine ved å fjerne den øverste bordgangen og heve dekket. Men skøyta mistet da mye av sin stabilitet og smidighet på sjøen, og Risørskøyta tok over den ledende posisjon på havet.