Kjone

Ordet kjone, gammelnorsk kylna, er visstnok lånt fra angelsaksisk og den måten å tørke malt til ølbrygging, er antagelig en kulturimpuls som kom sammen med ordet. Det forekommer første gang skriftlig i Landsloven fra 1273 og var betraktet som noe nødvendig på en gård og dermed tillatt å sette opp. Kjone har forskjellig utforming i de forskjellige landsdeler. På Østlandet var det mest vanlig med 2 etasjer. Oftest ble den plassert i skrånende terreng, slik at det var mulig å gå rett inn på begge plan.  Dette var en fordel når tunge kornsekker skulle bæres inn. Kjona som står på Folkenborg museum har opprinnelig stått i et helt flatt terreng. Den har derfor en innvendig trapp. Tørking av malt (rått byggkorn som så vidt har spiret) var viktig for å komme videre i prosessen med å brygge øl. Prinsippet for tørkingen var at en stor steinovn uten skorstein ble fyrt kraftig opp. Man benyttet også kjoner til å tørke lin, men da ved en svakere varme.

Selve tørkeprosessene forgikk i etasjen rett over varmekilden. På en tømret ramme ble det lagt ut tett med tynne runde stokker. Over disse ble det lagt ut et «håre» som var en grovvevd matte. Denne var som regel laget av hestetagl, svinebust og kuhalehår. Slike matter ble vevd på en vanlig vev, men tilbereding av dyrefibre både til dette og annet utstyr var spesiell. En nedtegnelse av disse prosessene ble gjort av Jørgen Dahl på 1950-tallet:

Renninga er garn av hestetagl med kurompe. Veften (islett) er garn spunnet av grisebuster. Å spinne garn av tagl og bust var en gang meget alminnelig. Garnet bruktes ikke bare til å veve kjonehåre av (kjonehåre var det man tørket kornet på), , men tagl og bustegarn bruktes mye til julingsreip og kjøretømmer til hestene. Disse kjøretømmene slet hardt på vottene, men de ble aldri våte. De var “tørre støtt” sa de gamle. Den siste som kunne spinne bustegarn her i distriktet var Marthe Berget ved Dynjan. Hun var mormor til urmakerne Br. Moen i Mysen. Så sent som våren 1884 spant hun både tagl og bust for Tollef Olsen Dahl. Det sies at hun spant busta på håndtein, og at hun først kokte busta i skarp askelut, og tok busta like fra den varme luta ettersom hun spant. Den siste kjonehåre av bustegarn ble vevd på Dal i Hærland i 1884 av søstrene Julie Hansdatter og Sofie Hansdatter.

Folkenborg museum har en oppsatt vev hvor det er et påbegynt håre, et hespetre, garnnøster med bustegarn, og tauverk.