Merke- og blinkeøkser

På Kanalmuseet har vi en god samling av merkeøkser og noen få blinkeøkser, viktige redskap i skogsarbeid, tømmerfløting og tømmerhandel frem til langt ut på 1900-tallet.

Frem til siste verdenskrig foregikk skogsarbeidet i denne perioden ved hjelp av hest- og håndkraft. Det viktigste og lenge det eneste redskapet var øksa. Denne ble brukt til både felling, kvisting, barking, kapping av stokken og til å dra frem tømmeret med. På 1600-tallet begynte myndighetene å frykte for avskoging. Christian IV bestemte derfor i 1632 at minste dimensjon for salgstømmer skulle være på 15 tommer. Diameteren på treet ble målt 5 alen fra roten med en klave.

For å kunne merke trær som skulle felles, utviklet det seg et nytt redskap, blinkeøksa. Dette var en øks med et merkejern på motsatt side av øksehodet. Trær som skulle felles fikk dermed en del av barken fjernet og deretter et merke hogd inn i stammen (eierens merke ble slått inn i blinka). Blinking av tømmer foregikk om sommeren, mens felling av trærne foregikk utover høsten og vinteren. Etter avvirking, kvisting, barking og kapping av stokkene, ble tømmeret fraktet til vassdraget ved hjelp av hest i påvente av vårflommen. Deretter ble det fløtet til kjøperen. Før fløting ble hver tømmerstokk målt, og merket med kjøperens merke. Dette ble gjort med merkeøks. Merkearbeidet ble ofte gjort av unge gutter i alderen rundt 15 år.

Hver enkelt kjøper hadde sitt individuelle merke som ble gjenkjent når tømmeret kom frem til bestemmelsesstedet. Kjøperne hadde gjerne ulike merker fordelt på ulikt virkesortiment. På 1960 tallet begynte man med fargemerking i stedet for bruk av merkeøks. Når fløtingen ble avsluttet i Haldenvassdraget i 1982, ble det ikke lenger behov for merking, da tømmeret gikk direkte til kjøperen på lastebil.

I Skiensvassdraget ble alle de ulike kjøpernes merker allerede registrert i et felles register i 1647. Tilsvarende ble prøvd å få gjort i Haldenvassdraget langt inn på 1800-tallet, uten hell. Uten et felles register, kunne man risikere å ha samme merke som en annen kjøper. Med et slikt felles register, skulle ikke heller nye merker kunne lages uten at de tinglystes hos kemneren. I 1825 klarte kemneren Mads Wiel å registrere merkene brukt av sagbrukene i både norske og svenske vassdrag. Men mangfoldiggjørelsen av registret til de ulike tellestedene ble ikke gjennomført. Derfor sendte i stedet hver enkelt sagbrukseier et såkalt merkebrett til de ulike tellestedene. Merkebrettet var et trebrett der sagbrukseierens merker var påmalt. Først når fløtningsforeningen ble stiftet i 1859 ble det full orden i et fellesregister.

Camilla Bjerk Olsen, Formidler – Haldenvassdragets Kanalmuseum Kilder: «Med tømmerstokken gjennom Haldenvassdraget» av Grete Brustad Nilsen, «Fløting i de sørlige grensetrakter» av Vidar Parmer og muntlig kommunikasjon med Ragnar Kasbo.