Borregaard tok ansvar for sine ansatte. Bedriften organiserte skole og fattigvesen, og allerede fra midten av 1800-tallet ble de store murkasernene St. Olavs Vold og Tarris bygd. Det var likevel først i mellomkrigstiden at boligproblemet ble akutt. Borregaard gikk da aktivt inn og bygde boliger til sine ansatte, med havebyprosjektet på Opsund som et høydepunkt.

Det er ingen tvil om at folk bodde kummerlig etter dagens standard. I 1918 bodde det gjennomsnittlig 2,5 personer per rom i Sarpsborg. Leilighetene i St. Olavs Vold på ett rom og kjøkken huset ofte familier med 8-10 barn. Det skjedde likevel bedringer. I havebyen på Opsund fikk hver familie sitt eget lille krypinn med haveflekk.

Dessuten må vi ikke glemme at Borregaardsboligene var ettertraktede, og en viktig grunn til at mange drømte om jobb på Borregaard. Et uttrykk for dette er at mange leiligheter gikk i arv i samme familie i flere generasjoner.

Du kan lese mer om boligforholdene i Ivar Stavs artikkel
"Fra Ny Frankrike til funkis".